Jeg som skulle holde Knerten inne... Det klarte jeg selvfølgelig ikke! Torsdags morgen klokka 08.00 ringte det på døra(arbeidsfolk som skulle legge nytt tak på garasja), og da jeg åpnet den, så smatt selvfølgelig Knerten ubemerka ut... Men denne gangen var jeg ikke like bekymra, for jeg visste jo at han ville klare å finne veien tilbake!
Etter 1,5 døgn bestemte Fredrik seg for å gå ut og lete etter katten! Og han fant han! Katten har funnet seg et skjulested det ubebodde nabohuset, og det var helt umulig å få tak i han, men det var greit, for nå visste vi iallefall at han fremdeles levde og hadde det bra og var rett i nærheten! Bak det samme huset lå det en katt som ikke hadde vært like heldig. Død og halvveis oppspist... Fredrik mener at det må være kattene som bor i området, inkludert Knerten, som har hatt seg et skikkelig festmåltid... Æsj...
Men iallefall, rett før klokka 5 natt til lørdag, da kom Knerten på døra! Eller, han sto utenfor soveromsvinduet og mjaua som en gal! Og da slapp jeg han selvfølgelig inn, gav han et par poser med våtfôr og litt klapp og kos før jeg la meg for å sove videre... Og da satte han i å mjaue igjen! Han ville selvfølgelig ut, men denne gangen skal jeg være flink og passe på! Vil ikke at han skal bli en katt som aldri er inne! Så jeg ropte på han, og han hoppa opp i senga og la seg. Jeg tenkte noen sekunder på det stakkars kattekadaveret som ligger bak nabohuset, og om Knerten har vært borti det før han hoppa oppi senga til meg... Ikke bra...
